Reiseliv

Hovedstaden i Latvia, kjent fra Grand Prix. I dag er landet medlem av EU, NATO og WTO.

Hovedstaden i Litauen, kjent for et godt basketball lag. I dag er landet medlem av EU, NATO og WTO.

ovedstaden i Belarus, kjent for sine vakkert belyst fasader. Landet er ikke medlem av Europarådet, ikke OSSE, heller ikke medlem i andre store internasjonale organisasjoner. Landets President og over 30 andre fremstående politikere er nektet visum til USA og Schengen. I dag jobbes det for å fryse kontier i utlandet. Belarus har tette økonomiske og politiske bånd til Russland.

Belarus er et spennende land å besøke. Ikke minst fordi det har dårlig utbygd infrastruktur for å ta i mot ikke-russisk talende gjester. Alle skilt, alle infotavler er på russisk. Det er langt mellom de hviterusserne som snakker engelsk.

Vårt langvarige og trofaste samarbeid med Den Hviterussiske Folkehøgskolen, og de menneskelige og språklige ressursene vi dermed får hjelp av, er en forutsetning for denne studieturen.

Praleska, et sanatorium for opptil 550 stråleskadde, og i varierende grad sosialt utsatte, barn fra de fattigste stedene i et av europas fattigste land.. "Sona", området rundt Tsjernobyl som ennå er avstengt. Khatyn, et minnesmerke over de 186 landsbyene som ble totalt rasert under 2 VK. Alle innbyggerne ble drept, skutt eller brent i hjel, og alle dyr, åkrer og bygninger ble brent. Her finner en også minnetavler over mer enn 600 andre hviterussiske landsbyer som ble ødelagt av nazistene, og minnetavler over konsentrasjonsleirene nazistene bygde der. En av leirene var for små barn som ble brukt i medisinsk "forskning";. I en annen leir ble barna blodtappet til døde. Korapaty, en skog like utenfor Minsk. Her er massegraver - 300 meter lange og 6 meter brede. Man antar det ligger over 450 000 ofre for Stalins terror begravd her. Håpets hus, et lokalsamfunnsprosjekt i Dzeresinsk støttet og drevet av Ingunn og David fra Kristiansand. Dette er fødebyen til Felix Dzeresinsk, mannen som grunnla KGB. Han er hedret med en statue i byen. Skolens hus ligger i gangavstand derfra. Kollektivbruk, er en levning fra Sovjettida. Utstyr og bygninger konkurrerer med menneskene i forfall og sammenbrudd. Dnepr, er sammen med Berezina de to store elvene som renner gjennom landet. Praleska ligger ved Dneprs østbredd. Om kvelden kan en høre åreslagene og bannskapen fra svenske og norske vikinger på vei mot Svartehavet. Hviterussland er på mange måter et levende vitnesbyrd om politisk og teknologisk kolaps. Landet har i århundrer vært slagmark for svenske, polske, tyske, franske, russiske og litauiske armeer. Som et bolverk mot de mer opprørske polakkene ble Belarus et kjerneområde i Stalins sovjet. Tidligere har vi lært at hver fjerde hviterusser ble drept under 2VK. I dag regner de også inn alle krigsfangene som ble drept ved hjemkomsten. Da mener de at så mye som hver tredje hviterusser ble drept, som en følge av 2VK Tsjernobyl katastrofen, som riktignok fant sted i Ukraina men hvor det meste av det radioaktive nedfallet med regn og vind ble dirigert ned over Belarus, omtales ofte som Verdens Verste Miljøkatastrofe. Presidentvalg farsen og mobbingen av opposisjonen denne våren, stadfester merkelappen: Europas siste Diktatur. Takket være Den Hviterussiske Folkehøgskolen får vi en unik mulighet til å bli kjent med vanlige mennesker som bor i dette landet. I Minsk bor vi på skolen og omgåes elevene der.

30 grader, høy luftfuktighet innsauset i eksos og flybensin smeller mot deg, før airkondisjonen, kaoset og støyen ved immigration, tar over. Så må vi røyke, tisse, ta ut penger, kjøpe vann, skifte til shorts og herregud håper bare all bagasjen er kommet! Transport videre er lett å fremforhandle. Noen tusen bath lettere, og en kjapp opptelling senere raser vi 700 kilometer videre. Nordover i det sentrale slettelandskapet mot fjellene, til Mae Sot på grensa til Burma.

Her finner vi offisielle og uoffisielle opposisjonsgrupper. Barjentene er ofte flyktninger fra Burma, AIDS og malaria nesten like vanlig som kviser. 100 000 migrant workers jobber delvis ulovlig i delvis hemmelige klesfabrikker. Her sys sko for Nike og T skjorter for Tommy Hillfiger, og andre kjente vestlige merkevarer. 1 dollar dagen, tre boller ris, strengt regulerte pissepauser og amfetamin i kaffen er dagens orden. Opptil 16 timers arbeidsdag og fri en gang i måneden er de reelle vilkårene. På Dr. Cynthias Clinic er det blodbank, operasjonsstue, fødestue og et lite verksted hvor de bygger og reparerer proteser for mineskadde. Klinikken er ulovlig, men de lovlige thailandske sjukehusene ville bryte sammen uten denne avlastningen. AIDS, malaria, mineskader og arbeidsulykker og opplæring av ”medics” sørger for nok oppgaver for de altfor få ansatte. Fra Mae Sot tar vi en dagstur over grenseelva og over til Myawaddy i Burma.

Fra verandaen på Riverside Guesthouse ser vi over elva og innover fjellene mot Burma. Vi skal slappe av litt, vaske klær og besøke KNFEPC. Skole og hjem for 26 elever og ansatte i NORAD prosjektet vårt. Dette er også basen for de norske fredskorpserne.

Etter fire måpende timer på planet av en Toyota pickup gjennom gnistrende jungel, med gjenklistrede tørre øyne og kjeften full av rødt støv, ankommer vi Mae La Oon. Her skal vi sove i stolpehytter på bambusgulv, under moskitonett. Drikke kaffe med sitron, eller søt kaffe med kondensert melk. Tannpuss og kroppsvask foregår på norsk hyttevis. I det fri, i flokk rundt ei tønne regnvann. Møtet med de karenske elevene er høydepunktet. Vi er barnslige, har sangleker, danser. Vi har tatt med masse cola, godterier og kjeks. Klokka 18:00 er det mørkt og det dannes små grupper rundt bordene. På famlende engelsk og med ivrig gestikulering kommer vi litt nærmere hverandre. De norske ungdommene har med bilder hjemmefra. Snø, søsken, foreldre, hverdag. Etter enda litt får vi noen blikk i inn i deres hverdag. Kanskje en dramatisk flukt og savnet etter noen som ikke kom seg unna den dagen. Eller drømmen om å få utdanning, skape seg et liv. Komme bort fra leirens drepende kjedsommelighet. Noen snakker om å verve seg, har noe å hevne, eller bare at noe skal skje. Det er tungt å sitte med hendene i fanget når du er 19 år, sterk, ivrig og utålmodig. Men skolen er god å ha. De lærer språk, alle kan litt engelsk. Thai og burmesisk er på timeplanen, naturfag og samfunnsfag også. Guttene tar del i kjøkkentjenesten, koker og vasker. De har timer i veving og søm også. Natta faller på og noen av våre kommer innom for å hente tepper og tannbørste. De er inviterte til å sove over hos en ny venn. Det gjør alltid inntrykk når en norsk gutt sier ja til å dele ei trang seng med 3, eller 4 ukjente gutter. Etter ei natt må vi reise ut av leiren. Siste måltidet - litt ris sammen med kokte poteter, morning glory og kanskje litt kjøtt – foregår i stillhet. Ettertenksomhet før nye fire timer på lasteplanet.

Vi kommer tilbake til KNFEPC med ferske inntrykk fra leiren og ny forståelse for ungdommene som er der.

Health Project for Tribal People (HPTP). Fjellfolk fordrives fra områdene i fjellene. Alternativet for mange er å prøve å selge noe til turistene som reiser nord i Thailand. Slummen rundt Chiang Mai er både første stoppested og endestasjon for de fleste. Fattige finnes det nok av, og juggel for mye av. Nød, fyll, vold, narkotika, malaria, aids, møkk og menn som vil betale for jentebarn for da er sjansen for å få hiv minst, finnes det til rikelig av til alle. HPTP er et lite prosjekt støtta bl.a av Kirkens Nødhjelp. Vi får et lite foredrag der, blir kort presentert for ungdomsgruppa, før vi besøker Day Care Center. De henter ungene i slummen ved daggry. De største ungene får en vask, reine klær og mat før de sendes til skolen. De minste ungene blir tatt vare på med lek og kjærlighet av personalet. Når vi kommer er det sang og lek. Små gaver som ballonger, såpebobler og litt godteri er velkomment. Mest populært er det likevel å leke med de store, hvite raringene med det uforståelige språket. Derfra skal vi videre til House of Love. Et siste hjem for unge aidssyke mødre og barna deres. Mammaene skal dø, ungene deres vet det. Og vi får vite det og vekta av små barn på fanget gir snart ei anna mening.

Porntip koordinerer KN sitt arbeid langs den nordlige Thai/Burmesiske grensa. Ho reiser stadig inn i Burma. Ho forteller at ho slutta å jobbe for det Thailandske narkotikapolitiet, ”det var for jævlig”. Kjøpte seg en liten farm og ville dyrke ananas. Så fikk ho tilbud om å jobbe for KN. ”Regimet vet om meg og hva jeg holder på med. De liker det ikke og en dag regner jeg med å forsvinne. Men det er ok, jeg har en gjeld å betale”. Bygningen ho har kontor i har samme adresse som oppstillingstomta for biler beslaglagt av narkotikapolitiet. En påminnelse og et paradoks.

Unge, tøffe Shan jenter. Internasjonalt kjent for rapporten: ”License to rape”, hvor de beskriver hvordan burmesiske tropper bruker systematisk voldtekt for å spre frykt. Se rapporten her: License to rape. De driver også utdanning i flyktningeleire langs grensa.